16. jun, 2020

Edens Hage i ny utgave

Dave Goulson

Den ville hagen

Kunsten å redde verden i egen hage

Forlaget Press, 2020

Hagemotivet er sentralt i bøkenes bok. Vi ble fordrevet fra hagen vi ble født inn i. Vi spiste av kunnskapens tre, og vårt overmot ble vår svøpe.  Dette motivet kan, med litt godvilje, overføres på vår tid og vårt nåværende forhold til naturen: Vi tror vi kan kontrollere livet, der vi forurenser og ødelegger økosystemene rundt oss. Kan vi noensinne håpe på å opprette en ny utgave av Edens Hage?

I boka Den ville hagen. Kunsten å redde verden i egen hage, hevder den britiske humleeksperten David Goulson at vi med enkle grep kan skape små paradisiske grøntareal rundt oss. Det vil bidra til å påvirke det store bildet, det vil si plantens og vår overlevelse.

Britiske hager for folket

Britene er seriøse i forhold til sine hager. I britisk arkitektur og byplanlegging er det et mål i seg selv at flest mulig skal ha adgang til egen hage, eller i det minste en kolonihageflekk. Gjennom 300 sider tar Goulson oss med på en spasertur gjennom ulik former for liv i en hage, med sine dammer, planter og kryp. Grunnpremisset er at enhver hageeier vet at hen kontrollerer et lite hjørne av jorda, og at det lille hjørnet vil respondere på det du gjør med den. Når mange millioner hageeiere gjør det samme betyr summen av alle handlinger hageeiere utfører mye både for naturmangfoldet, klimaet og for vårt eget velbehag.

Alt liv på jorda begynner med plantene. Det er et unikt samspill mellom planter, ulike pollinatorer og innsekter, og småkryp nede i jorda. Alle valg vi som hageeiere gjør påvirker dette livsmangfoldet. Vi blir med Goulson når han eksperimenter i egen hage, og det smitter. Jeg får lyst til å plante noe, ikke minst fordi oversetter Halvor Kristiansen og forlaget Press har gjort en fremragende innsats med relevante kommentarer om norske forhold.

Blomsterenger og gressplener

Vi har mistet store områder med naturlige blomsterenger, og Goulson er opptatt av at hagene våre  kan kompensere for det. Vi må ikke la oss lure til å ha gressplener som ser ut som golfbaner. Det er helt unaturlig og krever neddoping med ugressmidler, som er farlig for det biologiske livet rundt oss.

Men vi blir påvirket av kommersielle krefter rundt oss. Flere steder i Storbritannia blir eplehager sprøytet tretten ganger med soppmidler, fem med vekstfremmende midler, fem med innsektsmiddel og to med plantevernmidler, og en gang med urea, skriver Goulson.  I noen tilfeller dreier det seg om bruk av 42 ulike kjemikalier.  Det viktigste insektmiddelet brukt i et av Goulsons eksempler, var klorpyrifos, et stoff som tilhører den kjemiske familien organofosfater, nervegiften som nazistene utviklet for å drepe mennesker.

Goulson skjønner ikke at folk gidder kjøpe kommersielle masseproduserte epler, som smaker lite i forhold til organiske epleslag. Dessuten er sprøytemidlene, som f.eks neonikotinoider, særdeles skadelige for humler og bier.

Goulson er nådeløs i sine epleeksempler og skriver: «Så fremt du ikke utelukkende kjøper økologisk mat, urinerer du antagelig ugressdreper enten du liker det eller ikke.»

Humor og kunnskap

Coulson skriver lett og levende og med en god porsjon britisk humor. Han er kunnskapsrik og belegger sine påstander med empirisk forskning. Han viser oss hvordan en liten hage kan være utrolig produktiv når det gjelder grønnsaker. Det samme prinsippet gjelder i jordbruket generelt; en får høyere avling per dekar med agroøkologiske metoder. Jeg har selv besøkt småbønder i Nicaragua og sett bittesmå selvforsynte gårdsbruk med mange ulike grøder på samme åkerlapp. Noen av dem gir skygge, andre er nitrogenfikserende. Alle bidrar de. Frittgående høner og fisk i egne fiskedammer gir ekstra protein og variasjon.

Goulson drar frem meitemarken som en av verdens viktigste skapninger. En bedre hagevenn finnes ikke, der den tilfører jorda nitrogen, fosfat og kalium. Dette må vi bare ta til oss. Edens hage er med andre ord innenfor rekkevidde.

Med Goulsons bok har vi spist av kunnskapens tre. Det er nå opp til oss selv å velge hva vi gjør med det.

Først publisert i Vårt Land, 12.06.2020