Sur eller søt melk?

Anmelderiet er en vanskelig kunst. Det skal balanseres: Saklig gjengivelse av innhold, visse standarder skal etterleves og en personlig ‘touch’, for å krydre saken. Hvor vanskelig dette er, kommer til uttrykk ved Carina Elisabeth Beddaris anmeldelse av Tore Stavlunds bok Melk. En romodyssé, i Morgenbladet 6/2016.

Jeg har selv latt meg begeistre av boka, sikkert også fordi jeg hadde gleden av å bokbade forfatter Stavlund ute på Vitenparken, Ås. Det irriterer meg derfor når jeg leser en anmeldelse jeg mener bommer litt.

Anmeldelsen i Morgenbladet starter med en saklig gjengivelse av hovedinnhold og intensjon. Der det, for meg, begynner å skurre litt, er når anmelder setter spørsmålstegn med forlagets påstand om at dette er en «dypt original sakprosabok». Beddari minner betimelig om at den personlige fortellingen må belyse faktastoffet og gjøre det mer interessant.

Det er her Beddaris lesning skiller seg fra min. Stavlunds egen følelse av å være en skjør sjel som må gjennom en bølgedal før han kommer seg opp igjen, blir avfeid som «litterært flatt føleri». Anmelderens antipati mot dette føleriet bringes videre inn i lesningen. Det blir nesten som en anklage mot forfatteren at  «……Melk handler vel så mye, kanskje mer, om generasjonsskifter som om meieridrift». Nettopp, det gjør det. Og om forfatterens forhold til faren. Det er derfor dette er en så interessant og annerledes bok, i alle fall for denne leseren. Dette er en bok over flere plan. Den har dybde, både historisk og personlig og over generasjoner. Lykkes forfatteren i det for flere lesere, blir boka smått genial.

Anmelderen skriver morsomt at Melk har «drypp» av kapitalismekritikk. Det er ikke så merkelig; slike personlige reiser blir gjerne nostalgiske og moderniseringskritiske, når en forfatter forsøker å favne sin egen familie, sin egen far og seg selv i et større nasjonalt bildet. Savn er ofte tilbakeskuende og romantiserende.  Når anmelderen påpeker at kapitalismekritikken blir overfladiske påpekninger, og at noe utkast til en alternativ landbrukspolitikk ikke finnes, så sier jeg: Og takk og pris for det. Noe så kjedelig. Og det er ikke det det nødvendigvis handler om. Jeg følger heller ikke anmelder når hun  anklagende peker mot forfatterens ulike formuleringer og sier at «diverse kulturteori lyser også klamt og oppstyltet» fra disse. So what?

Når det virkelig tar av er når anmelder skriver at mange av referansene gir henne en følelse av at boken først og fremst er rettet mot mennesker som kunne finne på å lese eller skrive anmeldelser i Morgenbladet, ettersom det «…..jo er vi som vil nikke anerkjennende til..» navn som Kafka og Roland Barthes. Vet anmelderen noe om Stavlund som jeg som leser ikke vet?

Hvis ikke, så sier jeg bare «jøss». Beddari er utvilsomt mer skolert enn meg når det gjelder både litteratur- og kulturteori, men når det innlærte skygger for mulige positive leseropplevelser, som så  påvirker andre potensielle lesere, kan kunnskap bli et forstyrrende filter mot gode opplevelser.

Så kommer den personlige touchen: anmelder har melket flere kyr enn hun har anmeldt så mange bøker i livet. Men hun er redd for at Cappelen Damms innpakning av Melk er nødvendig for å selge smale tematikker til et litterært publikum. Og hun er usikker på om hun ville ha plukket opp en «vanlig» bok om meierihistoire.

Akkurat. Det hun nettopp har lest er en «uvanlig» bok om meierihistorie. Det er skrevet bøker om meierihistorie før, omtalt i Stavlunds bok, men uten å nå utover «menigheten». Beddari gir forfatteren ros for hans innsikt i meierienes betydning gjennom tidene, men hun underkjenner forfatteren, når hun skriver at «…..forfatterens evne til å skildre meninger og følelser står ikke til kunnskapsnivået».

Det er en ærlig sak å mene det. Og en anmelderes soleklare rett. Jeg opplevde det hele så annerledes. Med noen tastetrykk har anmelderen desavuert en meget original bok.

Anmelderiet er vanskelig.