Sulten på kunnskap, trøst på rettferdighet

En gang, i Amazonas, ble det følget jeg var del av forvist til en stor sandbank ute i den store Xingú-floden. Indianerne var sinte. De mente seg lurt. En i følget fikk knabbet briller og lommebok. Det føltes truende. Det hjalp lite med den vakumpakkede laksen eller de fine Mustad-fiskekroker jeg hadde med fra Norge. Ute på sandbanken gravde en indianer frem noen skillpaddeegg som han grådig slukte før han dro sin vei. Ingen spørsmål om å smake. Magen knurret der jeg lå på bakken under den mektige stjernehimmelen. Mat var tilgjengelig, men vi hadde ikke det som skulle til for å bytte den til oss. I ettertid en eksotisk opplevelse for meg. Men å gå uten mat er realiteten for millioner verden over, hver dag. Det er ikke eksotisk.

Sult er tilbake på den politiske arenaen. Og på den litterære. Det kan bli fruktbart. Den argentinske forfatteren og journalisten Martín Caparrós har skrevet et monumentalverk som vil bli stående, både i sakprosaens og i den journalistikkens kanon. Boken krever en viss appetitt på tema, ettersom den er på massive 652 sider, og uten noteapparat. Ja, du skal være bent frem sulten på kunnskap, og tørstende etter rettferdighet for i det hele tatt å sette i gang med dette leseprosjektet, men gjør du det, blir du raskt sugd inn. Og du vil komme ut i den andre enden av trakten som et gjenfødt politisk menneske som ønsker å handle. Du får personifisert den ufattelige milliarden som hver dag går sulten til sengs. De tusenvis av barna som dør hver dag av sult og sultrelaterte sykdommer får et ansikt. Det er sterkt.

Et unikt fortellergrep

Det mesterlige her, etter mitt skjønn, er Caparrós grundighet. Han drar til Niger, Bangladesh, India, USA, Argentina, Sør-Sudan og Madagaskar, på «jakt» etter de sultne. Men også på jakt etter årsaker, sammenhenger, kontekst og spørsmål om skyld og ansvar. For dette er en bok med høyt hevet pekefinger; hele tiden. Og den peker på deg, og på deg og ja, også på deg. Og på ditt land. Og på ditt system. Uansett hvor du bor. Men mest på deg som bor i vesten. Ja, det er et oppgjør med kapitalismen. Derfor vil mange politisk interesserte lesere på høyresiden la være å kjøpe boken, fordi de vil tenke at dette er så forutsigbart. Det tenkte jeg også, men det er nok tvetydighet og allment krav om å ta ansvar, til at det er interessant, hele tiden. Også for mer liberalistiske lesere. Og du kan fint hoppe i boken, du trenger ikke lese alt, gitt at besøkene til alle de nevnte landene som ligger på den sørlige halvkule, er skåret over en lik lest. De fattige kommer til orde; hva spiser de, hva ville de gjerne spise, hva drømmer de om, hvordan har de det? Den ene tragiske livshistorien rulles opp etter den andre. Særlig kvinnenes. Ikke bare bor de i utsugersamfunn, men de må tåle patriarkatet, mennene som denger og slår. Og religionen. Og tradisjonen. Et helvetes herk.

Capparós er ingen romantiserende forfatter, som tenker at alt var bedre før i tiden. Tvert imot. Mye var ille. Og mye var verre. Han sier ja til modernisering, også innen jordbruket. Litt politisk ukorrekt? Han vil ikke tvinge småbønder til å forbli småbønder med hakke og spade. Han er ikke nødvendigvis mot genmodifisert organismer og frø. Og han går i clinch med det han oppfatter som Indias store anti-moderniseringsstemme, Vandana Shiva. Ja til modernisering, under forutsetning av utbyttedeling, er et av Capparós mantra. Ja til kulturell utvikling, nei til stagnasjon.

«Den helvetes afghanske kulturen», sa en skyldbetynget afghansk mann en gang i et dokumentarprogram jeg så på tv. En kvinnelig reporter hadde konfrontert ham med det miserable livet denne analfabeten hadde påført en ung jente på 12-13 år som han hadde giftet seg med. Han var 65 og ikke nødvendigvis interessert i giftemålet, men det var forventninger til ham fra omverdenen.  

I Capparós bok er det spesielt hinduismen som får gjennomgå, men ingen av de store tradisjonsbærerne slipper fri, hverken kristendommen eller islam.

Linken mellom dem og oss

Forfatteren vil etablere forbindelser mellom den fattigdommen vi ser i verden, som fører til sult, underernæring, stakkarslige liv og i verste fall tidlig død. Vi må etablere linken mellom fattiglemmen i Bihar i India med det at jeg i Oslo, eller du i Chicago eller du i London, lever et godt og fredelig liv. «Å etablere forbindelsene er et avgjørende opprør. Eller i det minste et lite skritt», skriver Capparós

Det er litt en smak av Orwells hovedperson Winston Smith i romanen 1984 her. Hans oppgjør var at han klarer å etablere linker, så usannsynlige og svake som de kan synes å være. Og da blir han en fare for systemet. Ingen er farligere for den orden som eksisterer enn du og jeg, om vi tør å utfordre. Kanskje drar jeg Capparós for langt her? Men det er vanskelig å la være. Han drar det langt selv, men jeg klarer, etterhvert, å fordøye alle argumentene hans. Jeg ser systemet bak alle enkeltskjebnene.

Et bilde går igjen flere steder, sommerfuglvinger som slår et sted, gir effekter et annet. Og ja, dette er en ‘mantrabok’. Journalistikkens svar på Van Morrison? Gjentagelse, som for å døyve smerte, eller for å frembringe en sinnstilstand. En tilstand av sinne. «Hvordan i helvete?»  «Hvordan i helvete klarer vi?» «Hvordan i helvete klarer vi å leve?» «Hvordan i helvete klarer vi å leve med vissheten?» «Hvordan i helvete klarer vi å leve med vissheten om at dette?» «Hvordan i helvete klarer vi å leve med vissheten om at dette skjer!?» Det at de sultne fortærer sin egen kropp i en håpløs kamp for å overleve, før de dør, unge. Og mellom disse gjentatte setningene argumenterer, krangler, og forteller forfatteren.

Han banker rett og slett inn sammenhenger. Vår velstand, deres armod. Ok. Sult handler om klasse. Ok. Derfor er Marx og hans utopier fortsatt viktige. Ok. Han har sett hesligheten der ute, speilet i medmennesker som sulter. En gedigen systemsvikt. Oljeimperialisen. Washington-konsensusen, med Verdensbanken i spissen, urettferdige handelsregler, og nå siste krone på verket, landran. Spekulasjon i fremtidig sult. Kanskje vi en dag bare dreper dem alle, det vil si den milliarden som lever på bunnen, dem markedet egentlig ikke har bruk for. Her er Capparós på sitt mest pesimistiske. «Vi lever i en tid uten fremtid.»

Hva er vår tids bærende idé?

Vi mangler en bærende politiske idé for vår tid, skriver Capparós. Det nærmeste vi kommer er markedet. Derfor går det til helvete, ifølge forfatteren. Jeg bøyer meg i støvet for denne skrivemesteren. Men jeg mener vi likevel må ta med oss det som er av (små) seire. For eksempel er FNs nye bærekraftsmål, som trer i kraft fra og med nå, meget ambisiøse i sitt fokus på sultbekjempelse, matsikkerhet og bærekraft. Jobbet frem i sitt ansikts sved, av tusenvis av organisasjonsmennesker, gjennom NGOs både i nord og sør, og en del ambisiøse og svært hardtarbeidende byråkrater. Capparós må gjerne blåse i den flotte mustasjen sin, men dette er del av virkeligheten også. Og så gjør han narr av Amartya Senn, kaller ham Amartya Frasemaker. Tja, tja. Enhver som skriver akademisk om sult vil fortone seg som frasemaker, opp mot Capparós journalistiske tilnærming. Sånn er det bare.

Det er to måter å se en halvfull flaske på, enten som, ja, nettopp, halvfull, eller som halvtom. Jeg går for det første, det er del av mitt politiske og sosiale prosjekt. Posibilismen. Det mulige. Litt a la en Hans Rosling. Og jeg har selv tråklet noen av de samme strøkene som Capparós har gjort i Dhakka i Bangladesh. Også i håpløse materielle forhold kan mye verdighet likevel finnes.  På den annen side, det har ikke vært forfatterens hovedmål, og da er det helt greit. Og Capparós har også noen konkrete forslag, for eksempel den såkalte Tobin-skatten, det vil si å ta noen promiller av internasjonale finanstransaksjoner for så å øremerke dem i anti-sultarbeidet. Det ville rekke langt. (Jeg har selv argumenter for det samme: https://www.youtube.com/watch?v=QyDZARgeAVQ)

Litt Hemingway og litt McCarthy

Oppsummert: Monomant, men subtilt og språklig lekende lett. Jeg lar meg forføre, fordi noe annet ville ha vært inhumant. Jeg tror på budskapet. Og jeg blir indignert, som Capparós. Men noe mer. Fordi han er forbannet. Jævlig forbannet. Han banner. Derfor banner jeg også. Fordi «det allment aksepterte», at milliarder av mennesker går sultne til sengs hver kveld, er uakseptabelt. Vi må rette blikket mot et mål, sier Capparós. Da kan ting skje. Ja, jeg lover. Jeg jobber i bransjen; inn og ut av organisasjoner som vil noe, politikk som vil noe, og skribent og forfattervirksomhet som vil noe. Jeg kommer selv snart med bok om mat og mening og sult og det menneskelige. Capparós har gitt meg mer glød.

Det er litt Hemingway og Corman McCarty over det hele; ingen unødig sentimentalitet, hardt og nådeløst. Og han gir Kahdi, Rahmati, Ramona og de andre stemme, på en måte jeg aldri har lest før. Jeg, som knapt vært annet enn vanlig sulten, i hele mitt liv. Jeg var eksotisk sulten en gang i Amazonas. Men gjennom litteraturen har jeg fått ny innsikt.

Takk Martín Caparrós for en helt nødvendig bok. Kunnskapen har jeg. Nå tørster jeg mer enn noen gang etter rettferdighet!

Publisert første gang i Ny Tid, 17.03.2016