Selvsulting og historien bak

Romantiserer og estetiserer vi alvorlige spiseforstyrrelser? Litteraturkritiker Kathleen Rani Hagen. Hagen forteller i Klassekampen 8. februar om hvordan hun som anorektiker lette etter tips i Linnéa Myhres roman «Evig søndag». Hun anklager indirekte Myhre for estetisering av egen sykdom. Debatten har fortsatt i NRKs spalte Ytring. Men en slik estetisering er i så fall ikke ny. Det går en linje fra vår moderne spiseforstyrrelse til religiøse og filosofiske tanker om kropp og sjel.

Historien om oss er historien om det hungrende mennesket og om vår «sult». Sultfølelsen, i bred forstand, fører til et kontrollbehov som manifesterer seg i ulike spisemønstre, gjerne kledd i religiøse gevanter. Sultfølelsen er til stede når vi hungrer eller tørster etter rettferdighet. Ved å nekte å ta til oss næring sender vi et tydelig signal til omverdenen. Sultestreik blir et politisk våpen, raffinert gjennom Mahatma Gandhis kamp mot britene i India, mens selvsulting uten politisk motiv kan tolkes som det ultimate ropet om å bli sett.

Spiseforstyrrelser – et symptom på vår tid?

Den dualistiske og tvetydige holdningen vi har til tilværelsen og kroppen kan spores tilbake til Platon, Augustin og Descartes. Kroppen blir sett på som en brutal materiell innpakning for det indre, det egentlige selvet. For kirkefader Augustin er kroppen et fengsel, hvorfra sjelen forsøker å rømme. Men sjelen blir dratt med av kroppen, som blir fienden.

 Bare det at vi trenger mat, sier Platon, gjør at kroppen distraherer oss. Den blir et senter for alt som står i veien for kontroll. Vi må øve oss på undertrykke kroppens lyster og dens hunger. Bare slik kan vi nå innsikt og intellektuell uavhengighet. De fleste religioner ser også på fysisk sult som en metafor for spirituell sult. Å faste blir et uttrykk for en sult etter det guddommelige. Ved å kontrollere kroppen, får du fokus på Gud.

Det kan være mange positive sider ved religiøs fasting, men mye av det forsvant i middelalderen, forvrengt av menns seksuelle tvangsforestillinger. Fastekonseptet ble utvidet og nå het det seg at også jomfrudom krevde faste. En full mage stimulerte kroppen og kjønnsorganene, ifølge St. Hieronymus (347–420). Dette gjaldt også menn og munker, ettersom mat førte til seksuelle drømmer og nattlig uttømming.

Kirken var opptatt av helgener, og hellige mennesker skulle være åndelige idealer og veiledere for menigmann. Især for kvinner som ble utpekt som hellige, har nøysomhet i forbindelse med mat stått sentralt. Over halvparten av de kanoniserte, helliggjorte kvinnene hadde sykdom som det sentrale element i deres ry som hellige, hvor faste utgjorde den viktigste årsaken.

Victoriatidens eddiksvelgende piker

Det er en glidende overgang fra middelalderens religiøst betingede fasting til identitetsprosjektet som ble utbredt blant engelske middelklassejenter i viktoriatiden. Disse jentene skulle være slanke, «behagelige» å se på og nærmest aseksuelle. Intelligens, sensitivitet og (religiøs) moral sto høyt i kurs. Ikke minst var det viktig å kunne kontrollere appetitten. Rundt år 1900 nådde disse idealene et høydepunkt, og det ble stadig rapportert om unge jenter som svelget eddik for å unngå å legge på seg. Kvinner skulle på denne tiden helst ikke bli observert mens de spiste, i alle fall ikke mye mat, og særlig ikke kjøtt. Det ble sett på som frastøtende, og knyttet til seksualitet og tap av kontroll. Kontroll over spisingen ble derfor et barometer på unge jenters moralske status.

Var disse middelklassejentene redde for å vokse opp, bli modne og seksuelt reproduserende når de valgte å forbli i en slags Peter Pan-tilstand? Mange opplevde puberteten som truende, der normal kroppslig endring føltes som å bli fanget i heslig kvinnelig fett. Andre igjen nektet å gå inn i mødrenes underdanige rolle. Kvinnelig perfeksjon og moralsk opphøydhet gjorde derfor appetittfornektelse til et viktig element i disse kvinnenes identitetsutvikling.

Det moderne selvets kontrollbehov

Men i dag er vi jo helt frie? Jenter kan gjøre det samme som gutter, det er langt færre kontrollerende mekanismer. Sinnets irrganger finner likevel nye veier. Vi kan se det som del av et større kontinuum, der moderne «faste» manifesteres via fenomenet «tynnspirasjon», knyttet til trening og ’fitness’. Det dreier seg fortsatt om kontroll, på vegne av noe «større».

I dag må unge kvinner, og stigende grad unge menn, leve opp til de nye ikonene i form av kjendisene. I tillegg, gjennom nye kommunikasjonsformer, må de også holde tritt med vennene sine, oppdatering for oppdatering. I sosiale medier er skillene mellom’ tynnspirasjon’ og ’fitspirasjon’ stadig mer utydelige: Bilder av magre modeller blandes med muskler, sunn mat og svette kropper er overalt.

Sommeren 2015 ble Finn Skårderud beskyldt av Hilde Sandvik, daværende kultur- og debattredaktør i Bergens Tidende, for å forherlige selvsultingens vesen ved å bruke sykdommen som «råstoff for en romantikk». I kommentaren med tittel «Forføreren» gikk hun hardt ut mot Skårderud og hans da ett år gamle behandlingsinstitusjon for personer med spiseforstyrrelser, Villa Sult i Oslo. «Det siste året har jeg tenkt: Hva om det Skårderud gjør er farlig?» spurte Sandvik.   I sitt tilsvar skrev Skårderud at han mener spiseforstyrrelser kommuniserer med samtidskulturen, og at kulturhistoriske perspektiver på selvsult, overspising og renselse derfor er relevante. Han mente seg utsatt for et karakterdrap.

Debatten og utvekslingen av perspektiv rundt dette komplekse problemet er viktig. Nyere forskning antyder at spisseforstyrrede personer kan være født med en biologisk disposisjon. Fortiden har med andre ord mye å svare for. Håpet må være at en slik kunnskap kan gi nye behandlingsmetoder, og medisiner. Å flytte hele kulturen, også via litteraturen, kan vise seg vanskeligere enn vi trodde, så lenge selvsulting blir sett på som noe åndelig.