På felles lykkejakt

Bhutankjennere, en bhutansk minister og jeg var blant flere til stede under den store feiringen i universitetets gamle festsal i oktober. Det var et flott og rikt jubileumsprogram, og jeg ble spesielt inspirert av samtalen «Doing the Impossible» mellom konferansier Nina Witoszek og Julia Kim som er seniorprogramrådgiver ved Senteret for brutto nasjonallykke i Bhutan (The Gross National Happiness Centre Bhutan).

Brutto nasjonallykke. Jeg synes Bhutan og deres idé om brutto nasjonallykke er spennende. Jeg oppfordret en gang daværende utviklingsminister Heikki Holmås til å inngå et forpliktende samarbeid mellom våre to land, med gjensidig læring.

I et kapittel i boken Gull eller grønne skoger (2016) snakker Eivind Hoff-Elimari med både høy og lav under et opphold i Bhutan. Han avkler myter og utopier, men med både respekt, et våkent øye og tilstrekkelig intellektuell avstand. Vi forstår at Bhutan slett ikke er noe lykkens Shangri-la, men at vi likevel kan ta med oss nyttig lærdom derfra.

Hovedproblemet med Bhutan er selvsagt tvangsflytting av landets nepalske minoritet. Det gir en vond smak i munnen og likner litt på et annet buddhistisk lands håndtering av egen minoritet (Myanmar og rohiyngaene). Begge deler er menneskelige tragedier.

Ulike vekstbegrep. Også andre land, som står nærmere våre egne idealer om menneskerettigheter, kan vi lære av. Hoff-Elimari nevner New Zealand, som har jobbet med et vekstbegrep som innbefatter både finansiell og fysisk kapital, naturkapital, sosial kapital og menneskelig kapital. Vekst etterstrebes, men en politikk som øker én form for kapital samtidig som den bryter ned en annen, anses som galt.

Alle samfunn (bortsett fra Bhutan og en del urfolksnasjoner) er utsatt for reklame en – organisert fremstilling av manglende tilfredsstillelse. Reklamen og sosiale medier driver utilfredsheten til nye høyder og er delansvarlig for vårt altfor store økologiske fotavtrykk. Men det kan vel vi som samfunn gjøre noe med?

Still spørsmål! Kanskje vi bør innføre borgerlønn for alle? Og bør vi ikke kreve at enhver norsk bedrift skal ha en tredelt bunnlinje – økonomisk, sosial og økologisk – som de er pliktige til å rapportere på?

Vi må tenke og spørre på nye måter i overgangen til den geologiske epoken vi nå går inn i. Det er mye økologisk lykke i et godt spørsmål!

Publisert i Ny Tid, 01.12.2017