Når sakprosa er livsnødvendig

Boken Ti Myter om Israel er rett og slett rystende lesning. Den er ‘et must’ for alle opptatt av Midtøsten, Israel, Palestina, demokrati, politikk, historie og menneskerettigheter. Mest av alt er den et varsko om hvor lett ‘sannhet’ skapes og ‘sannhet’ dør.

«Alle» har en eller annen formening om Israel-Palestina konflikten. Mange har sterke meninger. Hele solidaritetsinstitutt er bygd opp rundt narrativet om jødene som fikk sitt hjem, om landet uten folk, om de arabiske aggressorene og om Israel som det eneste demokratiet i et hav av despoter. Allianser er smidd i disse fortellingenes lange tråder. Mange andre konfliktlinjer har tilknytningspunkter til denne konflikten om en liten flis av et landområde, som strekker seg noen kilometer fra Middelhavet til Dødehavet.

Den nye bølgen historikere

Det er skrevet et helt hav av bøker om dette, fra alle slags synsvinkler. Nå kommer en bok oversatt til norsk av det som regnes som en av de tre store israelske stemmene blant de såkalte nye historikerne. Disse historikerne var blant de første som fikk tilgang på viktige arkiver fra en tid som lå svøpt i ulike nasjonalistiske tilblivelseshistorier, eller katastrofehistorier. Disse historikerne kom på banen like etter det første folkelige palestinske opprøret, kjent som intifadaen. Det var i 1987, da palestinske barn og ungdom kastet stein mot israelske tanks. Plutselig var bildet av den israelske David mot den arabiske Goliat ikke så lett å opprettholde.

Avi Shlaim, Benny Morris og Ilan Pappe utga alle i denne perioden kontroversielle og spennende bøker, som hver på sin måte avkledde først og fremst israelske myter. Shlaim viste i 1988, med kilder, at historiene om at alle araberstater hadde vært samlet om å ødelegge den nye israelske staten som så dagens lys i 1947, var et falsum. Kontroversielt var også at han påviste at Israel hadde søkt en fredelig løsning i den første krigen som oppsto.

Morris var om mulig enda tøffere, da han samme år (1988), igjen med solide kildebelegg, beviste at israelerne selv hadde drevet palestinerne på flukt under den første krigen, og at det ikke var deres egne ledere som hadde oppfordret dem til å flykte.

En aktivistisk professor

Også Ilan Pappe ga ut bok i 1988. Han gikk et skritt lenger enn Morris, og skrev at Israel aktivt egget til krig i 1948. Og det som videre skjedde var etnisk rensing. I ettertid har Morris og Pappa skilt lag. Morris mener at det som historisk skjedde kan forsvares og forklares. Pappe, derimot, har blitt mer aktivistisk og har klart valgt et politisk ståsted. Han mener det Israel gjorde og gjør, var galt og er galt. Nå bruker han sin historiske innsikt til å forklare, påvirke og forsøke å endre. Han er historiker, og aktivist. Det har han måtte betale dyrt for. Det ble umulig å fortsette som forsker ved universitetet i Haifa, og Pappa holder i dag til ved University of Exeter.

I motsetning til en del andre bøker om historie, er Ti myter om Israel svært lettlest. Men ikke misforstå: Den er ikke lettvint. Den er kildebelagt, og gjennomarbeidet. Boken er delt i tre hovedbolker. I den første, under overskriften Fortidens Feilslutninger, følger seks kapitler. Her gyver Pappe løs på det som nok for mange er kjent stoff, men som føles nytt og annerledes når jeg leser det i denne sammenhengen. Første myte som står for fall er at Palestina var et folketomt land. Men det var det jo ikke. Eller, som Pappe siterer fra en delegasjon med tidlige sionister: «Bruden er vakker, men gift med en annen mann.»

Jødene var et folk uten land’ er myte nr to, og kapittelet er en interessant gjennomgang av spesielt britiske interesser, og bibelfortolkninger. Tredje myte er Sionisme er jødedom’. Her gjengis en interessant utveksling av korrespondanse fra 1938, mellom filosofen Martin Buber, Israels senere første statsminister David Ben Gurion og den store indiske frihetshelten, Mahatma Gandhi. De to førstnevnte ønsket å bruke Gandhi for at han skulle støtte jødenes sak for å få et eget hjemland. Men Gandhi ville ikke det, og mente at en ikke kunne gjøre krav på et annet land basert på bibelske tekster, og at jøder og palestinere måtte leve i samme land, side om side.

Nådeløs historieforteller

Pappe er særdeles hardtslående når han omtaler de to neste mytene: ‘Sionisme er ikke kolonialisme’ og ‘Palestinerne forlot hjemlandet frivillig i 1948’. Dette er kjente påstander og stoff for mange, men likevel hjerteskjærende lesning. Pappe beskriver hvordan halvparten av de palestinerne som bor i Israel i 1948 forvises og presse bort, i det Pappe kaller etnisk rensning. Han dokumenter hvordan det også har foregått tvangsflytting av palestinere etter dette, og hvordan over 500 palestinske landsbyer ble jevnet med jorden.

Neste myte som avkles er i kapittelet ‘Seksdagerskrigen i 1967 var en «ufrivillig krig». Her var det meste nytt for min del. Pappe mener at israelske strateger her endelig fikk oppfylt det opprinnelige målet fra 1948, å få innlemmet resten av det historiske Palestina, men uten at palestinere fikk noen som helst rettigheter. Og slik akter Israel å holde situasjonen, ifølge Pappe.

Den kortere andre delen kalles Nåtidens feilslutninger, og tar for seg det Pappe kaller myten om Israel som det eneste demokratiet i Midtøsten, og Oslo-mytene, og Gaza-myten. Pappe avkler Israel demokratisk legitimitet, i alle fall sett på bakgrunn av behandlingen av landets minoritet nummer en, palestinerne. Når det gjelder Gaza, bruker Pappe sterke ord, og kaller det hele et stille folkemord.

Tredje og siste dele heter ‘Veien videre’, og her tar Pappe for seg det han kaller myten om at tostatsløsningen er eneste veien videre. Pappe går inn for en stat for alle, basert på allmenn stemmerett. Realpolitisk er noe slikt sannsynligvis lysår unna. Det betyr ikke at det moralsk hadde vært det riktige. Det gir ekstra tyngde at argumentene kommer fra en israelsk statsborger. Boken er livsnødvendig.

Et ambisiøst forlag

2017 var 100 års jubileet for Balfour-erklæringen og 70-års markeringen for FNs delingsplan for Palestina. Det var derfor god timing at det ambisiøse og svært aktive Solum Bokvennen Forlag fikk boken lansert under Saladin-dagene på Litteraturhuset i mars. Det var ikke en ledig plass å oppdrive da Pappe holdt foredrag. Dette er faktisk den første boken av Pappe gitt ut på norsk. Det er smått utrolig.

Dessverre er boken skjemmet av litt slapp oversettelse. Manus hadde stått seg på en ekstra gjennomarbeiding. Men når det er sagt: Stoffet er så spennende, så provoserende og så tankevekkende at du flyr gjennom sidene. I tillegg har forlaget tatt seg bryet med å inkludere et etterord, skrevet av Jørgen Jensehaugen, Førsteamanuensis i historie ved Høgskolen i Innlandet. Det er kort, poengtert og opplysende. Her blir Pappes forfatterskap satt inn i en større sammenheng, og det løfter hele boken. Alle forlag burde tenke slik, etter min mening. Kontekstualisering er et nyttig hjelpemiddel.

Ilan Pappe

Ti Myter om Israel

Solum Bokvennene, 2018

Første gang på trykk i Ny Tid, mai 2018