En katedral, et knutepunkt, et kompass
Et åpent hus
Grønland kirke 150 år
Lars Martin Dahl og Tomm Kristiansen (red.)
Press
Grønland kirke har speilet indremisjon, klassekamp, nasjonalisme, brobygging og inkluderende kristendom gjennom 150 år. En praktfull coffee-table bok beretter om drama og hverdag, bak en fasade mange av oss ikke kjenner.
Så er jeg her da; utenfor «Østkantens katedral». Det tar meg noen minutter å gå rundt det som i volum er Oslos største kirke, med sitteplass til over 1300 personer. Like bortenfor ser jeg det grimme Politihuset. I gamle dager ville jeg kanskje ha hatt fjordutsikt fra kirkebakken. Men det nye Bjørvika har satt en effektiv stopper for det.
Grønland kirke er bare en av over 100 ulike kirker i Oslo. Hva er så spesielt med denne ene, spør jeg meg selv, i det jeg begynner å bla i denne påkostede utgaven, og dens fire hoveddeler. Den er et samarbeid mellom Gamlebyen og Grønland menighet, og «et åpent hus» er overskriften for jubileumsåret 2019. Alle de ulike skribentene har en tilknytning til bydelen og skal i teksten sin inkludere ordparet «Grønland» og «kirke».
Enerhaugen, fra slum til OBOS
Del en viser oss Grønland som Oslos smeltedigel nummer en. Denne innfartsåren til byen ble raskt et lettere forslummet området. Folk bodde trangt og trekkfullt og sykdom og småkriminalitet var gjengangere. Småhusbebyggelsen på Enerhaugen ble «berømt». Forholdene var så dårlige at trehusene etter hvert ble jevnet med jorden, og store, nye OBOS-blokker kom i stedet. I et folkehelseperspektiv utvilsomt et fremskritt.
Den romantiske siden av tilværelsen lever videre i den bittersøte Enerhaugsvisa, om livet der og den gode Maja. Det «blomstra og det jubla», og «det kveldes og det ringes» på Enerhaugen. Den vakreste Oslo-visa noensinne? Noen av husene derfra kan besøkes på Folkemuseet. Alltid populært for barna.
Heldigvis ble ikke alle Oslos trehusområder jevnet med jorden. Jeg har selv hatt gleden av å bo på Rodeløkka, et av de stedene man klarte å rehabilitere og bevare.
Historiske kamparenaer
Historiker og kantor i Grønland kirke, Olav Rune Ekeland Bastrup, skriver det bærende, historiske kapitelet i bokas andre del, «En koloss til Guds ære». Det er lærerikt, dyptpløyende og interessant. Kirken ble bygd i 1869 av to tyske kjendisarkitekter, som var involvert i det meste av det som skjedde i byen på den tiden. De laget også tegningene til Grønland Brannstasjon og Grønland folkeskole, og dette utgjorde et helhetlig arkitektonisk uttrykk.
Historien rundt de store sosial kampsakene i Norge på atten og nittenhundretallet er spennende lesning. Det er kamp mellom den radikale arbeiderbevegelsen og kirken på Grønland. Kirken er moralistisk, mens deler av arbeiderklassen drukner sine sorger. Skal det være kirkelig veldedighet eller sosialdemokratisk reform som skal frelse folket? Historiske navn trer frem for oss og blir til levende mennesker.
Og skulle du ha behov for «timeout», så er boken full av flotte samtidsfoto, tatt av Magne Geir Bøe. I tillegg er det et vell av historiske bilder, med små og forklarende tekster. Boken, på knappe 200 sider, er et «must» for alle som bor på Grønland, men også for engasjerte, historieelskende lesere.
Legfolk og prester
I del tre, hvor ulike skribenter får boltre seg, falt jeg pladask for forfatter Linn Stalsbergs kapittel «Uten Gud i Guds hus». Ateisten Stalsberg skriver engasjert om kirkens sosiale arbeidet, og sin egen plass i det. Også journalist Åse Brandvold har et rørende bidrag om hverdagen for hennes minoritetshvite barn i det multietniske byrommet Grønland. I et annet kapittel signert henne, forteller hun en sterk historie om en innvandrerfamilie. Datteren blir bortført til Irak. I kirkerommet i Grønland kirke samles familien igjen, mange år etterpå. Dette er også del av hverdagen på Grønland.
Prestene i Grønland kirke er viet en egen del. Tiden rundt andre verdenskrig og nazifiseringen er spennende lesning. Vi får også et portrett av den modige presten i «getto-Grønland» gjennom mer enn 25 år, Rune Behring. Han gikk opp mange nye spor i møtet med Grønlands muslimske befolkning. Kjendisprest Sunniva Gylver skriver godt og engasjert om sine Grønlands-erfaringer.
De andres blikk?
Min eneste lille kritiske innvending mot boken måtte være dette: Hvor er bidraget fra en av de «andre», fra moskémiljøet eller fra innvandrermiljøet, som kunne ha gitt sitt bidrag til «vurderingen» av Grønland kirke og dens rolle i nærmiljøet? Ikke på grunn av politisk korrekthet. Det ville være uinteressant. Men et muslimsk blikk på Grønland kirke hadde vært spennende. Men det ble kanskje for krevende å få til i praksis?
Jeg kunne også ha ønsket meg et lite kart over bydelen, som viser grensedragningene mellom Grønland, Tøyen, Gamle Oslo osv. Men dette er bare småplukk. Forlaget Press leverer nok en gang et solid stykke håndverk, som treffer både hjertet og hjerne.
Jeg har bodd i Oslo i over 30 år. Men det måtte en bok til før jeg dro ned til Grønland for å se med et nytt blikk på mangfoldet. Til slutt sto jeg der ved «katedralen». Den er fortsatt et viktig knutepunkt for noen av bydelens borgere. Og den er utvilsomt et viktig kompass i et flerkulturelt byrom.
Først publisert i Vårt Land 3. april 2019